Innlegg på seminaret 'Seksuelle overgrep i et religiøst perspektiv' ved Senter for kvinneforskning 24.03.2000 Publisert på nettsidene til Senter for kvinne- og kjønnsforskning 08.11.2004 Tilbake til forordet

Herrens utro tjenere. Om overgrep mot gutter i en kristen religiøs kontekst

Seminarinnlegg Nettverk for forskning om seksualisert vold, 24. mars 2000

Av Torbjørn H. Andersen, sosionom, Høgskolen i Gjøvik:

Basis for innlegget:

1.Bakgrunnen for mitt innlegg er en (kvalitativt orientert) hovedfagsavhandling i sosialt arbeid som ble avsluttet våren 1999. Den er basert på fortellingene til seks menn som alle var utsatt for seksuelle overgrep i oppveksten. Overgrepene skjedde i en kristen kontekst og av mannlig overgriper. Alder på informantene på intervjutidspunktet varierte fra i underkant av 30 år til om lag 75 år. Overgrepsrelasjonene hadde varighet fra en enkelt episode til perioder på 8 – 9 år, og varierte i alvorlighetsgrad fra utuktig atferd til neddoping og voldtekt. For de fleste startet overgrepene tidlig med unntak av en som var ca. 16 år.

En del av min grunnleggende forståelse som forsker ( som jeg også mener gjelder for terapeuter eller hjelpere) er at jeg selv er en del av det som observeres. Jeg er selv med i min beskrivelse i den forstand at det er min forforståelse som danner utganspunkt for forståelsen av et gitt fenomen. Av den grunn vil jeg, før jeg går mer inn på avhandlingen, si noe om mine motiver for å gå inn i denne problematikken. Det dreier seg selvsagt om en blanding, men jeg vil i hovedsak nevne to hovedmotiver:

1. Det ene er av mer personlig art. Jeg er selv vokst opp i et nord-vestlandsk bedehusmiljø. Det er en viktig årsak til at jeg har følt meg utfordret av at det eksisterte en virkelighet som på mange måter var ukjent for meg – dvs. et ønske om å finne en måte å forstå dette på. Sagt på en annen måte: å gjøre det fremmede kjent og det kjente fremmed.

2. Å rette fokus på menns situasjon har sammenheng med den mangel på beskrivelser (og forståelse) og jeg tør også hevde mangel på interesse, som eksisterer når det gjelder menn i posisjon som overgrepsutsatte. Jeg er overbevist om at mannsforskning som sådan, og dette feltet især, er et forsømt område. Av den grunn ser jeg det som verdifullt å kunne delta i slike sammenhenger som denne. En oppdatert oversikt over mannsforskningen i Norge samt en litteraturliste er gjort av Sissel Frøberg og Øystein Gullvåg Holter på oppdrag fra Norges Forskningsråd ( 1999), og heter Mannsforskning i Norge.

Nå

Pr. dato er jeg helt i begynnelsen av et større prosjekt innen feltet. Målgruppen er fremdeles menn og jeg er fortsatt opptatt av hvordan konteksten virker inn på den virkeligheten som blir skapt i forbindelse med seksuelle overgrep - og hvilke vilkår som tilbys for beskrivelse, bearbeiding og mestring av overgrepsopplevelser. Jeg har denne gangen valgt å ikke begrense det til en spesiell kontekst men snarere søke å få tak på ulike virkelighetsutforminger. Jeg ønsker også å belyse hvordan forestillinger om og forventninger til menn og maskulinitet påvirker opplevelse og mestring – og omgivelsenes reaksjoner.

Avhandlingen

Utgangspunktet for min hovedfagsavhandling og det jeg her skal snakke om, er de overgrepsutsattes perspektiv. Fokus er på hvordan seksuelle overgrep muliggjøres, hva slag virkelighet som skapes og hvordan. Dette settes i sammenheng med virkelighetsforståelsen som preger den spesielle konteksten. Likeledes problemer som oppstår for både den overgrepsutsatte og omgivelsene når overgrepene avdekkes og det oppstår konflikt mellom ulike logiske systemer. Generelt kan jeg si at min hensikt har mer vært å forstå enn å forklare.

Pierre Bourdieus refleksive sosiologi anvendes som overordnet teoretisk perspektiv i undersøkelsen. I tillegg er jeg påvirket av perspektiver hentet fra sosialkonstruksjonistisk teori.

Jeg vil først kort redegjøre for den teorien jeg støtter meg til. Dette er nødvendig for å forklare hvilken posisjon jeg gir meg selv som betrakter og tilsvarende den forståelsen jeg har kommet fram til. Dernest vil jeg presentere en av de som delte sin fortelling med meg. Til sist vil jeg legge fram og begrunne noen konklusjoner jeg har trukket ut av materialet. Jeg håper å kunne formidle noe av den usynlige tvangen som den overgrepsutsatte gutten utsettes for fra overgripers side, og på mange vis også fra omgivelsene.

Symbolsk vold og herredømmeforhold

For en utenforstående kan det noen ganger være vanskelig å forstå hvor bestandige overgrepsrelasjoner kan være. Man undres over at gutten ikke gjorde anskrik eller fysisk motstand om han var sterk nok – dvs. hvis det var en tvangsrelasjon. Noen ganger blir det mer enn antydet at det virker som det var frivillig. Dersom gutten opplever at relasjonen også har positive elementer og han opplever seksuell nytelse vil det gjøre det vanskelig for ham å beskrive det som en tvangs- eller maktrelasjon.

Jeg trenger neppe i denne sammenhengen å argumentere for at seksuelle overgrep handler om makt og misbruk av makt. Her er det imidlertid ikke fysisk overlegenhet som er det sentrale. Noe som ble viktig for meg å forstå i flere av de sakene jeg var i kontakt med var det faktum at mennesker underkaster seg andre, uten å være utsatt for fysisk eller materiell tvang. Mer konkret: overgrepsrelasjonen kan bestå utover den tid at gutten fysisk sett er blitt sterk nok til å avvise sin overgriper – og ønsker seg ut av relasjonen. Det framstår som et herredømmeforhold . Den som blir utsatt for tvangen synes så og si å anerkjenne overgripers "naturlige autoritet" og underkaster seg hans herredømme. Når det gjelder å forstå dette er det begrepet symbolsk vold kan være til hjelp. Dette er et sentralt begrep hos Bourdieu, og beskrives som "Den forma av vald som blir utøvd overfor ein sosial agent som sjølv er delaktig i valden" (s.153).

Deltakelsen består i at dominansen godtas eller tas for gitt. Det er som det skal være «Av alle former for «hemmeleg overtyding» er den mest nådelaus som blir utøvd rett og slett ved at det er som det skal være» (Bourdieu og Wacquant1993 s.153) Begrepet står følgelig for en maktrelasjon kjennetegnet av at den undertrykte selv er delaktig i undertrykkelsen. Delaktigheten består i at en gitt oppfatning av virkeligheten betraktes som selvsagt og naturlig. Det innbefatter de makt og dominansforhold som følger av virkelighetsbeskrivelsen – og utøvelse av disse.

For Bourdieu er det maskuline herredømmet prototypen på symbolsk vold. Det er kanskje like nærliggende å tenke forholdet barn/voksen siden barn og unge i de aller fleste sammenhenger har et maktunderskudd vis a vis voksne.

Grunnlaget for symbolsk vold

Denne måten å beskrive en maktrelasjon på er forankret i en dobbel forståelse av menneskers virkelighetsskaping. Som personer ser vi verden gjennom briller som i stor grad samsvarer med det vi er opplært til å se. Kultur, tradisjon og miljø er med på å forme vår oppfatning av virkeligheten, av verden og oss selv. Det eksisterer videre et samsvar mellom vår indre verden og den ytre, den eksisterer i personen og rundt personen. Når vi oppfatter noe som naturlig eller selvsagt er det nettopp fordi vi så og si skaper det vi sanser, vi gjenkjenner det som noe vi har satt navn på. Verden oppfattes som naturlig og selvsagt fordi det samsvarer med de kognitive strukturene som har sitt utspring i denne verden.

Dette samsvaret er iflg. Bourdieu grunnlaget for den sosiale dominansen eller herredømmet. (B &W 1993 s.32). Han beskriver det som en "kroppsliggjøring av det sosiale herredømmet". Dette må ikke misforstås dithen at det er snakk om et direkte avtrykk av ytre forhold. Hvert enkelt individ har sin personlige versjon innenfor den alminnelig aksepterte beskrivelsen av virkeligheten, noe Bourdieu kaller personens habitus (handlingsberedskap). Forholdet mellom den enkelte gutt og konteksten er nøkkelen til å forstå hans beretning som overgrepsutsatt.

Den sosiale maktstrukturen overgrepsrelasjonen baseres på, har ikke i første rekke å gjøre med fysiske overlegenhet/ underlegenhet. Grunnlaget er det Bourdieu kaller symbolsk kapital, noe som kan oversettes med ressurser, tilhørigheter eller tilganger. Begrepet står for det som i en gitt sosial sammenheng oppfattes som verdifullt, tilkjennes verdi og nyter respekt - verdien av bestemte ressurser. Tilgangen på symbolsk kapital og evnen til å disponere denne, er avgjørende for hvem som er i posisjon som dominert eller dominerende. Guttens måte å oppfatte verden og virkeligheten på preges av den felles forståelse som gjelder i den konteksten han har sine forståelseskategorier fra. Dette gjelder også oppfatningen av overgriper. Denne strukturen eller logikken er det overgriper spiller på utnytter.

Symbolsk vold og det religiøse feltet

Begrepet «felt» betegner et strukturert sosialt rom. Et felt kjennetegnes av sin spesielle logikk som atskiller det fra andre felt, noe som også kalles feltets autonomi. Ett eksempel er det religiøse feltet. At et felt er autonomt innebærer også en evne til å «oversette» utenfra-kommende diskurser, kategoriseringer og problem. Et sosialt problem i ett felt oversettes for eksempel til et moralsk problem i et annet felt.

Et felt er ikke statisk men er arena for strider og konkurranse. I sentrum for aktiviteten finner vi den symbolske kapitalen (se foran). Tilgangen på og disponeringen av symbolsk kapital avgjør hvilke posisjoner personer kan besette innen feltet og følgelig hvorvidt de kan oppfattes som dominerte eller dominerende. I striden om posisjoner foregår det spesifikke investeringer (eks. bibel-lesing/studier, frivillig arbeid eller gudstjenestedeltakelse), spesifikke innsatser (stillingstaken i teologiske spørsmål) og spesifikke gevinster (anerkjennelse som en dyktig forkynner/ sjelesørger).

En ekstra dimensjon

Det religiøse feltets logikk har en dimensjon som skiller det fra mange andre kontekster, nemlig den åndelige. Avhengig av hvor tett konteksten er vil nettopp denne dimensjonen være en viktig del av den symbolske kapitalen. Den usynlige og eksistensielle kvaliteten gjør den til en ekstra betydningsfull faktor. Basert på denne kan man se den sosiale maktstrukturen avtegne seg. De som besitter dominerende (makt)posisjoner er gjerne mennesker som viser innsikt i tros-relaterte spørsmål, ev. har utdanning innenfor samme. De demonstrerer gjerne lederegenskaper, sosiale kvaliteter, er tillitvekkende og kan være karismatiske personer. De blir betraktet som gode forvaltere av de høyeste verdiene i feltet klarer å og skape en frivillig underordning under sitt lederskap. For å konkretisere det jeg så langt har sagt, vil jeg fortelle historien om Frank. Som tidligere sagt representerer de fortellingene jeg fikk del i store variasjoner både med hensyn til alvorlighet av overgrep, varighet og følger av overgrepene. Når jeg velger Franks fortelling er det ut fra tydeligheten den demonstrerer i forhold til symbolsk vold.

Historien om Frank

Frank er ca. 40 år, gift med mindreårig barn og arbeider som lastebilsjåfør. Han er vokst opp i et tradisjonelt bedehusmiljø som en av flere søsken og beskriver oppveksten som trygg og oversiktlig.

Frank var jevnlig utsatt for seksuelle overgrep fra han var 7-8 år til han var over 17. Overgrepene dreide seg stort sett om onanering og oralsex (ikke gjensidig). Overgriperen tilhørte Franks nære miljø. Han var en respektert mann i og utenfor det kristne miljøet og var ansett for å ha godt lag med barn og unge. Frank var på langt nær den eneste som var utsatt.

Overgrepene startet tidlig og Frank har et nokså tydelig bilde av en tidlig episode som han både kan tid og stedfeste: Det faktum at overgrepene startet tidlig, samt at det skjedde så ofte mener Frank var grunnen til at han nærmest oppfattet det som en «naturlig» del av oppveksten. Overgriperenen opererte kloss opp til synsfeltet og benyttet de anledninger han fikk. Frank kunne syns det var plagsomt men fant seg i det. Han tenkte aldri på det som noe galt eller syndig og tenkte ikke mye på utenom når det konkret skjedde. Han fortalte det imidlertid aldri til noen, selv om han ikke var pålagt taushet. I ettertid gikk det opp for ham at han som barn faktisk på en måte trodde at de andre voksne visste hva som foregikk. Dette inkluderer hans egne foreldre. Selv når han kom i ungdomsalderen, gav han etter når overgriperen nærmet seg. Han hadde ikke noe å stille opp. Overgrepene avtok og opphørte når Frank ble mer sosialt aktiv (mindre «tilgjengelig»), fikk bil, kjæreste osv.

Etter at overgrepene opphørte parkerte Frank dem. Han tror ikke at det på noen måte har skadet ham. Han var ungdom og ung voksen som andre, fikk arbeid, giftet seg og fikk barn.

Mange år senere ble overgriper dømt for liknende overgrep i en annen sammenheng. Da det skjedde kom Frank inn i en prosess som endret hans oppfatning av egne erfaringer. Han begynte å beskrive seg som overgrepsutsatt. Han har ikke truffet overgriperen etter rettssaken og er usikker på hvilken makt han fremdeles har over ham. Om de treffes vet han ikke om han klarer å si det han ønsker å si.

Frank holder fast på at han ikke har tatt skade av overgrepene. Derimot når han betrakter små gutter, ser han hvor maktesløs og hjelpeløs han selv var. Han ser hvordan overgriperen kunne skaffe seg makt over – og utnytte ham. At han også bedro det kristne miljøet og på den måten skadet det, har han problemer med å forholde seg til. Likeledes det at overgriperen på ingen måte har tatt innover seg det ansvaret han burde når saken kom for dagen.

Frank har hatt problemer med tilgivelse og hva det i denne situasjonen skulle innebære. Her har han imidlertid fått hjelp hos presten. Tilgivelse for Frank er nå noe som ikke er et krav, men et resultat. Når han klarer å møte overgriperen på gata uten at det gjør ham selv noe, da er tilgivelsen er faktum. Der er han ikke ennå.

Generaliseringer

Generaliseringer har ofte begrenset verdi, særlig presentert innenfor en streng tidsramme. Jeg vil likevel omtale noen momenter jeg syns steg fram i løpet av mitt arbeid med temaet. I disse momentene ligger både det spesielle i det generelle, og det generelle i det spesielle.

1. Det religiøse feltet er «egnet» som kontekst for seksuelle overgrep mot gutter

Seksuelle overgrep kan ikke forstås, løsrevet fra den konteksten de skjer i. Vi vet at det skjer seksuelle overgrep mot gutter i religiøse sammenhenger, men lite om omfanget. At feltet er egnet som kontekst for seksuelle overgrep er ikke ironisk ment, men er ironisk i konsekvens. Nettopp det som fungerer som symbolsk kapital, åndelige verdier, virker som et filter. «Den rette person» kan ved å mestre spillereglene, både skaffe seg adgang til overgrepsrommet og hindre avsløring. I mitt materiale er overgriperen en person man vanskelig vil forbinde med overgrep. Han har mer enn gjennomsnittet av det som i sammenhengen betraktes som verdifulle. Med andre ord har han rikelig med symbolsk kapital og forvalter den på en måte som gjør at han naturlig besetter en dominerende posisjon for eksempel som forkynner, kirkearbeider, leder av lokal religiøs virksomhet osv. Omgivelsene ser positivt på hans kontakt med gutten og oppmuntrer det gjerne, ut fra hvilke verdier de mener han formidler til ham. I det ligger nøkkelen til å forstå at overgriper kan maneurere seg i posisjon og forberede overgrep. Litt ironisk sagt, sikrer han seg omgivelsenes bistand og evner i tillegg å tilpasse seg den enkelte guttens behov. Dette siste, å kunne "lese" den enkelte gutten og tilpasse atferden og tilnærmingen, ser for øvrig ut til å være en utviklet egenskap hos mange overgripere, uavhengig av kontekst. Atferd som i en annen sammenheng ville oppfattes som påfallende, blir tolket gjennom det nevnte filteret og plassert innenfor en positiv ramme. Overgripers posisjon gjør at han ikke mistenkes for å ha en hemmelig dagsorden. Feltet fanges av sine egne forståelseskategorier, noe som i mitt materiale er svært tydelig. Både Frank og flere kan i ettertid ikke begripe at ingen så noe. Det var jo så tydelig.

2. Gutter kan risikere å bli narret inn i en overgrepsrelasjon på grunnlag av forståelseskategorier som er tillagt stor verdi i det religiøse feltet.

Guttens virkelighetsforståelse og handlingsberedskap, er på den ene siden et produkt av den sosiale verden han lever i - det sosialt kroppsliggjorte. Motsatt er dette en forutsetning for å kunne oppfattte verden som forståelig og meningsfull.

Overgriper kan, ved planlagt og forsiktig strategi, «etterligne» sjelesørgerisk praksis for å etablere og vedlikeholde en overgrepsrelasjon. Relasjonen forstås som bra for gutten og hans åndelige ve og vel, i pakt med feltets høyeste verdier. Gutten farges av den samme tillit til overgriper som omgivelsene for øvrig. Tilnærmingen foregår med små skritt der gutten nok kan oppleve forvirring eller tvilrådighet. Overgangene er gjerne så finjusterte at det er vanskelig å forstå det som skjer eller for den sakens skyld gjøre anskrik. Overgriper er en Guds mann som gutten har lært å se opp til og underordne seg.

Franks historie viser hvordan overgriper på en langsiktig måte fletter overgrepsrelasjonen inn i en relasjon som sanksjoneres positivt fra omgivelsene. Selv om Frank på ett nivå føler at noe er galt, klarer han ikke å skille det ut. Han så å si oppdager ikke hva som skjer. Han uttrykker det presist når han sier at "det var noe galt, men enda så var det normalt".

Likheten med «det gode», overgripers posisjon og definisjonsmakt kan hindre gutten i å sette navnet overgrep på det som skjer, holde ham fast og hindre ham i å bryte ut.

3. Tabuisering kan hindre at overgrep ses og avdekkes

Seksualitet var ikke tema hjemme hos Frank. Langt mindre seksuelle overgrep. Han selv satte ikke navnet overgrep på dette før langt ut i voksen alder og først etter at andre definerte det som sådan. Mens overgrepene pågikk falt det ham ikke inn å ta dette opp med voksne eller kamerater. Mellom overgrepssituasjonene tenkte han ikke særlig på det, eller opplevde seg plaget av det. Han forteller også at beretninger om overgrep i avisen eller fjernsyn ikke hadde noe med han å gjøre.

Noe av dette kan utvilsomt begrunnes i at "maskulinitet er en sentral dimensjon i Franks og de øvrige mennenes reaksjoner, ja det synes å virke som et filter før mye av det psykologiske tar til" (Holter 1999). Et religiøst miljø preges av de samme historisk/kulturelle beskrivelsene av maskulinitet som samfunnet for øvrig. For eksempel kom det til syne i undersøkelsen frykten for å bli oppfattet som homoseksuell om noen fikk greie på hva som hadde skjedd, flauhet over ikke å ha gjort motstand, ikke "skjønte hva som foregikk" eller simpelthen lot være å sette navn på det. Iflg. det tradisjonelle mannsidealet skal gutter/menn kunne forsvare og beskytte seg, være selvhjulpen, være den dominerende etc. Overgrepet bryter med disse forventningene.

Det som også kan sies å bekrefte det samme, er at frykten for selv å bli overgriper som resultat dukket opp (vampyrsyndromet). Den "maskuline dimensjonen" synes også å bli bekreftet i samtaler jeg har hatt med menn utenom undersøkelsen – godt voksne menn som har uttrykt behov for å ta fatt på overgrepshendelser fra barndom/tidlig ungdom som de aldri har turt snakke med noen om.

Her kan man imidlertid snakke om et flerdobbelt tabu. Avhengig av hvilket miljø det er snakk om vil holdningen til seksualitet som tema, voksen/barn forhold og homofobi kunne være kompliserende faktorer. Gutten kan ane eller oppleve at det som skjer er galt men hindres i å avsløre dette ved at det er «unevnelig». Sånt skjer ikke hos oss. Han har kanskje heller ikke kategorier for å beskrive det eller han opplever (indre) sensur. Det er verd å legge merke til at Frank ikke eller noen av de andre ble pålagt taushet fra overgripers side. Overgripers posisjon hindrer omgivelsene å se og gutten å avsløre noe. Han henvises til selv å skape en virkelighet han kan leve med, noe informantene fant ulike løsninger på.

4. Herredømmeforholdet avsluttes ikke selv om overgrepene opphører

Det er en kjent sak at tid, avstand og endrede sosiale betingelser alene ikke er nok til at den overgrepsutsatte blir fri sin overgriper. Maktrelasjonen har en biografisk forankring. Den er vevd inn i den overgrepsutsattes virkelighetskonsstruksjon, særlig dersom den ble etablert da gutten var svært ung. Det er et faktum at gutter som utsettes for overgrep, kan slite med virkningene av det langt ut i voksen alder. Den overgrepsutsatte gutten ser ut til på mange måter å fortsette å eksistere nærmest uavhengig av tiden har gått og gutten for øvrig har blitt voksen mann. Avdekking og anmeldelse er heller ikke tilstrekkelig til å bringe ham ut av posisjonen som underlegen. Flere gir uttrykk for at overgriper på en måte fremdeles påvirker livet. Det blir sagt at "tidlige erfaringer har fortrinn". Det er ikke så enkelt som å «glemme det som er bak». Tidlige erfaringer og kategorier legges ikke bare vekk. For eksempel forteller en av informantene at han måtte få bedre utdanning enn sin overgriper før han følte seg likeverdig. Usikkerhet på egen styrke vis a vis overgriper kommer også fram, selv om gutten forlengst er voksen og overgrepene ligger tilbake i tid.

Hvordan konteksten farger opplevelse og bearbeiding, kommer kanskje spesielt godt til syne i ettertid. Som hevdet foran, er gutten sterkt forankret i det religiøse feltets logikk, en logikk som har tidlig og grunnleggende betydning for virkelighetsoppfatningen. Innenfor denne har både overgrepene og forholdet til overgriperen vært forstått innenfor en religiøs ramme. Når det unevnelige kommer for dagen, blir satt ord på og får eksistens, vil den overgrepsutsatte kunne støte på problemer som direkte er knyttet til den religiøse konteksten. Avdekking av overgrep innebærer ikke automatisk støtte fra omgivelsene. Å kreve «rettferdighet» kan bli en tung prosess for den overgrepsutsatte. I tillegg til en uhyre vanskelig grensepassering ved å gi seg til kjenne, kan det utløse høyst forskjellige reaksjoner i den religiøse konteksten. Disse kan variere fra positive og støttende til stikk motsatt. Vanskeligst er kanskje situasjoner der «åndelige våpen» anvendes og overgrepsutsatte blir den skyldige.

En side av problemet er vegring fra det religiøse feltet mot å ta innover seg at dette har skjedd i et kristent miljø - og at denne spesielle personen er en overgriper. Dette vil kunne skape ekstra vansker for den overgrepsutsatte. Åndeliggjøring av situasjonen kan ofte bidra til å øke den overgrepsutsattes problem, snarere enn å hjelpe. Minst like vanskelig kan det være at den overgrepsutsatte selv ut fra sin virkelighetsforståelse får problemer når han skal bearbeide dette. For eksempel er spørsmålet om å tilgi overgriper et tema. Opplevelsen av å ikke klare det kan bli problematisk for overgrepsutsatte. Andre vansker kan være å forstå at Gud tillater at sånt skjer. Flere av mine informanter hadde også problemer med å forstå at en person kan drive dobbelt bokholderi slik overgriper har gjort.

5. Motstridende logiske system – et hovedproblem for overgrepsutsatt - og for feltet

Møte med andre system (eks.et behandlersystem) med ulik logikk kan skape ekstra vansker for overgrepsutsatte. Dette gjelder for eksempel når det terapeutisk eller juridiske feltet blir premissleverandører og gir nye beskrivelser. Dette vil kunne kollidere med hvordan gutten selv forstår det. Som sagt har tidlige erfaringer fortrinn og konflikten gjenspeiles for eksempel i tema som dominans/tilgivelse. Mer generelt aktualiserer dette viktigheten av at man som helper ikke forstår for fort i slike situasjoner.

Samtlige av mine informanter har valgt å holde fast på sin religiøse forankring. Ved siden av å måtte justere egen forståelse, kan gutten risikere å komme i lojalitetskonflikter i forhold til egen tro og den konkrete religiøse sammenhengen han står i. I siste instans handler det om at han må kjempe for at feltet justeres til å kunne tenke det utenkelige som en mulighet.

Tilbake til forordet